Page images
PDF
EPUB

bieten, dat si to sime lenrechte komen.

Svelk ire dar nicht ne

kumt, den vint man weddehaft deme Herren, it ne neme ime echtnot dat he nicht komen ne moge.

Die man ne wirt ok

nicht weddehaft, of he vor middage in des herren lenrecht kumt,

al si 't lenrecht vor begrepen.

2. 69 § 8: Wirt en ordel gesculden umme len dat des herren egen is, man sal dar mede uppe 't leste vor dat rike tien; wen die koning is to richtere gekoren over jewelkes mannes hals unde over egen unde over len.

III. Die Zuständigkeit erstreckt sich auf alle das Lehen betreffende Angelegenheiten zwischen den Lehnspersonen. 1. Richtsteig Lehnr. 1 § 1: de here is richter twischen sik unde sine man. He is ok richter unde sine man, eft se krigen umme gud dat se van eme hebben, se sin papen edder leien.

2. Schwäb. Lehnr. 118: Der man ist nit phlichtic dem herren noh der herre dem man ze antworten in lehenrechte vmb schaden den einr dem andern getan hat, e daz er sin man worde.

3. Consuet. feud. VIII, 22: Illud tamen sciendum est, quod si inter duos, qui dixerint, se esse vasallos, de feudo fuerit dubitatio, alter alterum invitum non potest trahere ad dominum vel eius curiae iudicium. Si vero domino cum sua curia vocaverit eos nemini eorum licet illius domini vel curiae examen declinare.

2. Abschnitt. Das Lehnsprivatrecht.

§ 77. Die Begründung des Lehnsverhältnisses. Schröder § 40, Homeyer, System des Lehnrechts S. 282-369, 478—98, 526-62, Heusler II §§ 106 u. 107, Waitz VI S. 1 flg., Beseler, System d. d. Privatrechts II §§ 154-61, Stobbe, Handbuch d. d. PR., II §§ 118-11.

I. Begriff des Lehens (beneficium, feudum). Lehen das Gut, das zu ausgedehnter, erblicher Benutzung geliehen ist, unter gleichzeitiger Begründung eines Treue- und Dienstverhältnisses zwischen den Betheiligten. Lehnrecht im objektiven und subjektiven Sinne. Wesentliche (essentialia), natürliche (naturalia) und vereinbarte (accidentalia) Eigenschaften des Lehens.

1. Consuet. feud. X, 1: Beneficium est nihil alind quam benevola actio tribuens gaudium capientibus. Hujus generis species est beneficium illud quod ex benevolentia alicui traditur ut proprietas quidem rei immobilis penes dantem remaneat, ususfructus illius

ita ad accipientem transeat ut ad eum heredesque suos masculos et feminas, si de eis nominatim dictum fuerit, in perpetuum pertineat ob hoc ut ille et sui heredes fideliter domino serviant sive servitium illud quale debeat esse nominatim sit expressum sive indeterminate sit promissum.

2. Schwäb. Lehnr. 57: Lehen reht sprichet also: lehen ane gewer ist nivt lehen; gewer ane lehen vnd satzvnge ane dez herren hant hat deheine craft.

II. Voraussetzungen der Lehnserrichtung. I. Lehnbarkeit des Gegenstandes. 2. Lehnsfähigkeit der betheiligten Personen. Lehnrechtliche Stellvertretung (prodominium, provasallagium) und Lehnsvormundschaft.

1. Consuet. feud. VIII, 2: Sciendum est itaque feudum sive beneficium non nisi in rebus soli aut solo cohaerentibus aut hiis quae inter immobilia connumerantur veluti cum de camera aut

[ocr errors]

cavena

feudum datur posse consistere ac feudum neminem adquirere nisi investitura aut successione.

2. Sächs. Lehnr. 11 § 3: In molne unde in münte unde in tolne unde in wingarden unde in tegeden oder in süsgedanen dingen of en man belent wert, deme lene volget die man unde erft it, al hebbe die herre des lenes stat in siner gewalt to bestadene.

3. Consuet. feud. VIII., 5: Novi vero feudi investitura non ab alio recte fit, nisi ab eo, qui legitime suorum bonorum administrationem habet.

4. II Feud. 36: Mutus et sur dus, caecus, claudus vel aliter imperfectus, etiam si sic natus fuerit, totum feudum paternum retinebit. Obertus et Gerardus et multi alii. Quidam tamen dicunt eum qui talis natus est, feudum retinere non posse, quia ipsum servire non valet. Sic dicimus in clerico et in foemina et in similibus.

5. Sächs. Lehnr. 2 § 1: Papen wif dorpere koplüde unde alle die rechtes darvet oder unecht geboren sin, unde alle die nicht ne sin von ridders art von vader unde von eldervader, die solen lenrechtes darven.

6. Consuet. feud. VIII, 6: Personam vero investituram accipientis non distinguimus; nam etiam servus investiri potest, nisi ignorantia praetendatur. Sed utrum ipse an alius pro te investituram faciat vel suscipiat, nihil interest. Potest enim hoc negotium et per procuratorem ab utraque expediri parte.

7. Schwäb. Lehnr. 104: Ein iegilich herre anvellet ein kint wol daz niht ze sinen jarn komen ist, ez irre dann daz ez einen vormvnt hab, der des herren man si.

III. Die Begründung des Lehnsverhältnisses: 1. durch Investitur (actus traditionis), verbunden mit der Kommen

dation (Hulde, actus inaugurationis). Lehnsvertrag (contractus feudalis) und Lehnsauftragung (oblatio feudi). Lehnsurkunden (Lehnsbrief, -revers, -dinumerament). Eventualbelehnung, Gedinge, Anwartung. Mitbelehnung und Belehnung zur gesammten Hand. 2. durch Ersitzung.

1. Consuet. feud. VII, 1: Sciendum est feudum sine investitura constitui non posse etsi domino iubente alicuius rei quis nomine feudi possessionem nanciscatur; licet tamen possessionem taliter adeptam dum vixerit rem quasi feudi nomine retinere.

2. VIII, 8: Nulla autem investitura debet ei fieri, qui fidelitatem recusat facere, cum a fidelitate feudum dicatur vel a fide, nisi eo pacto adquisitum sit feudum, ut sine iuramento fidelitatis habeatur.

3. Sachsensp. I, 34 § 2: Swelk man sin gut gift unde dat weder to lene untveit, dem herren hilpt de gave nicht, he ne behalde dat gut in sinen ledichliken geweren jar unde dach.

4. III, 60 § 1: Die keiser liet alle geistlich vorsten len mit deme sceptre, alle werltlike vanlen liet he mit vanen.

5. Consuet. feud. I, 7: Si quis de manso uno feudi nomine investituram accepit et dixit, quod omne incrementum pertineat ad eum per investituram, si dominus reservaverit sibi aliquid in ipsa curte, tunc oportebit fidelem incrementi investituram per pares curtis vel breve testatum probare.

6. II Feud. 26 § 2: Moribus receptum est dominum de feudo militis sui, quod post mortem ipsius ad dominum reverti sperabatur, in alium militem investituram facere posse: quae investitura tunc demum capiet effectum, cum feudum domino aut heredi suo fuerit apertum. 7. Sächs. Lehnr. 55 § 9: Svat die herre manlike liet, dat is recht len oder erflen oder burchlen, oder gedinge an enes benümeden mannes gude, oder wardunge an enes unbenümeden mannes gude svar't deme herren ledich werde.

8. Consuet. feud. VI, 3: Si duo fratres investiti fuerint de beneficio, si unus eorum sine descendentibus masculini sexus mortuus fuerit, dominus succedit, non frater, nisi pactum hoc conciliet: sic et per pactum filiae succedunt.

9. Sächs. Lehnr. 32 § 1: Man mach vele brüderen en gut lien, of sie't mit samender hant untvat unde gelike were dar an hebbet. § 2: Die wile ok sie't gut to samene hebbet, stirft ir en, sin kint trit in des vader stat, unde behalt sin gut gemene mit den vedderen als it sin vader hadde.

10. Il Feud. 26 § 4: Si quis per triginta annos rem aliquam ut feudum possedit et servitium domino exhibuerit: quamvis de ea re non sit investitus, praescriptione tamen triginta annorum se tueri potest. Frommhold, Deutsche Rechtsgeschichte.

7

$ 78. Der Inhalt des Lehnsverhältnisses.

Schröder § 40, Homeyer System des Lehnrechts, S. 370-440, Waitz VI S. 26 flg., Beseler II §§ 162-67, Stobbe II §§ 122-26.

I. Die Lehnsherrlichkeit (herscop). Dingliche und persönliche Rechte des Lehnsherrn: Eigenthum am Lehngut, Anspruch auf Treue (Lehnsreverenz, Felonie), Heerfahrt und Hoffahrt, Lehnsgerichtsbarkeit, Lehnserneuerung (renovatio feudi, Muthung, Lehenwaare).

1. Schwäb. Lehnr. 5: Der man sol sinem herren hulde tvon mit sinem eide, daz er im also holt vnde also getriuwe si, alse er von rehte ze sagenne habe, swa er dez gevraget werde, sinen frvmmen ze furdren, vnd sinen schaden ze wendenne, alse verre alse er mvge. 2. 7: Ez sol ovch ein man sinen herren eren mit worten vnde mit werchen, er sol ovch gegen im vf stan, er rite oder er gange, er sol in ovch vor lan gan, er sol im den stegereif haben, so er vf sitzet, vnd in dem tage einest, da mit ist ez genvog.

3. Sächs. Lehnr. 71 § 18: Von burchlene n' is die man nicht plichtlich sime herren to dienene ne weder hofvart noch herevart, mer uppe'r burch sal he wonen, unde sal sie weren of sie's bedarf, unde sal sime herren ordel finden to borchrechte.

4. Consuet. feud. VI (Cod. 5): Nemo miles ultra annum et mensem vadat, ut investituram sui beneficii non petat a filio vel successore domini post mortem domini sui vel post mortem patris sui vel parentum suorum quibus succedere debet.

II. Die Vasallität (manscap). Dingliche und persönliche Rechte des Vasallen.

1. Consuet. feud. VIII, 14: Rei autem per beneficium recte investitae vasallus habet potestatem, ut tanquam dominus a quolibet possessore possit quasi vindicare et, si ab alio eiusdem rei nomine conveniatur, defensionem opponere. Nam et servitutes eidem rei debitas potest petere et retinere.

2. Sächs. Lehnr. 76 § 6: Herren unde mannes valsche rat geliket wol ungetrüwer dat.

III. Die Lehnsveräusserung. actio feudi revocatoria und retractus feudalis. Lehnsschulden.

1. Görlitzer Lehnr. XXIX (III, 15 e): Der vatir mac sime suone sin len nicht uf lazin ane sinis herrin willin.

2. Richtsteig Lehnr. 15 § 1: also eft en man sineme heren sin gud untfernen wolde, also eft he deme heren vorsakede, dat he dat gud van eme icht hedde unde doch van em hedde, unde sede he hedde dat van enem andere herren.

§ 2. Schüt id, so underwinde sik he here des gudes altohand.

3. Consuet. feud. II § 1: Item si (fidelis) . . libellario nomine amplius medietate feudi dederit aut pro pignore plus medietate obligaverit, ita ut transactum permittat, vel dolo hoc egerit, feudi amissione mulctabitur.

4. VIII, 15 § 1: Porro sive de bona consuetudine sive de prava quaeramus, concessum erat domino pro aequali pretio redemptio, nisi amiserat hoc jus per refutationem vel annali silentio ex quo sciverit computando. Praescriptione autem triginta annorum submovebatur tam sciens quam ignorans. In prohibendo autem vel redimendo potior erat proximus agnatus quam dominus, si tamen feudum erat paternum.

5. II Feud. 45 § 1: Si contigerit vasallum sine omni prole decedere, agnatus ad quem universa haereditas pertinet, repudiata haereditate, feudum, si paternum fuerit, retinere poterit, nec de debito haereditario aliquid feudi nomine solvere cogitur, sed in fructibus si quos reliquit, ut de eis debitum solvatur, quo tempore decesserit (secundum quod supra diximus) considerabitur.

6. Constitutio de feudorum distractione (Lotharii III., 1136,

= II

feud. 52,1): . . . . Per multas etenim interpellationes ad nos factas didicimus, milites beneficia sua passim distrahere ac, ita omnibus exhaustis, suorum seniorum servitia subterfugere, per quod vires imperii maxime attenuatas cognovimus, dum proceres nostri milites suos omnibus beneficiis exutos ad felicem nostri nominis expeditionem minime transducere valeant. Hortatu itaque et consilio archiepiscoporum, episcoporum, ducum, marchionum, comitum palatinorum ceteronumque nobilium simul etiam judicum hac edictali lege in omne evum Deo propicio valitura decernimus, nemini licere beneficia, que a suis senioribus habet, absque ipsorum permissu distrahere vel aliquod commodum adversus tenorem nostre constitutionis excogitare, per quod imperii vel dominorum minuatur utilitas.

7. Constitutiones feudales Roncaliae editae (Friderici I., 1154) . sancimus, ut nulli liceat feudum totum vel partem aliquam vendere vel impignorare vel quoquo modo alienare sine permissione illius domini ad quem feudum spectare dinoscitur. Unde imperator Lotharius tantum in futuro cavens, ne fieret, legem promulgavit. Nos autem ad pleniorem regni utilitatem providentes, non solum in posterum sed etiam omnes huiusmodi illicitas alienationes hactenus perpetratas hac presenti sanctione cassamus et in irritum deducimus, nulla temporis prescriptione impediente; quia quod ab initio de iure non valuit, tractu temporis convalescere non debet.

§ 79. Die Lehnsfolge.

Schröder § 40, Homeyer, System des Lehnrechts S. 440-78, Waitz VI

« PreviousContinue »